Romnes Kirke - fra Hollaboka

1338 skrev biskop Øistein Rumanæs kirke. Den er innvidd til St. Laurentius (IV kalend Octobris»: 26. september. Året er ikke noen steds funnet.

irken er bygd på Romnes gård, og den sikkert velstående eier av denne store eiendom har vel gitt tomta til den. Så synes skikken å ha vært i den første kristne tid.

en er oppført av stein sammenføyd med kalk. Hjørnene er dels av hoggen kalkstein (brudd ved Søve!) dels av hoggen gneis. Langskipets lengde er 11 m. og bredde 10 m. med 1,45 m. tykke vegger. Korets lengde er 5,73 m. og bredden 6,73 m. med 1,25 m. tykke vegger. Koret er ikke fullt så høyt som skipet og avsluttes harmonisk av en litt lavere, hol halvsylinder, hvis diameter er 6,15 m. og hvis murtykkelse er den samme som i koret.

irkens lengderetning er den vanlige vest-øst. Foruten inngangsdøra fra vest med (den ennå bevarte vakre, hogne stenportal hadde også den opprinnelige kirke en inngang på søndre korlangvegg. Denne er nå gjenmura. Men de hogne portalsteiner viser hvor den engang har vært.

en halvrunde koravslutning og samme kirkeform finner vi igjen i Bøherad, Seljord og Kviteseid kirker. De synes alle å være reist i noenlunde samme tid, ja kanskje av samme mester. - Denne eiendommelige kirkeavslutning er innført i stil med kirkebygninger mot syd. Og det er den samme som er nytta i Manria-kirken i Oslo, som er bygd etter påbud av Harald Hårdråde. Noen lang tid holdt ikke denne kirkeforrn seg. Den ble avløst av angelsaksisk bygningsskikk. Der vester hadde våre høvdinger og ledende menn store interesser, og når de kom heim, så hadde de byggmestre med, og dermed kom deres kjente byggestil. (Firkantet koravslutning).

omnes kirke synes således å være bygd omkr. året 1100 og snarere før enn etter sine søsterkirker i Telemark. Grunnplanen stemmer forøvrig godt med våre gamle, hedenske hov. Hovets disarsal ble avløst av kirkens langskip, og hovets allerhelligste - avhuset - «lignede koret i vore kirker» ifølge Eyrbyggjasaga. Et avhus hadde en rund form og her stod gudebilledene i en halvkrets.

om det sees var overgangen fra et hov til en kirke - av utseende som den på Romnes - ikke meget stor. En lempelig etterlikning av det kjære hov ble til en begynnelse nytta av de første kirkebyggere.

irkens jordegods. Den eldste fortegnelse er opptatt i 1398 og finnes i Rødeboka. Da eide Romnes kirke:

i Lundæ i markebol,

i H\vale i markebol,

i Monom 4 laups land,

i Prestrudinu i Iaups land,

i Sandarholtæ 5 øresbol og 2 ørtogsbol,

i Gunildorwdi 4 laups land,

i Fitiamork sydra ½ laup land,

i Hjodnæpwæit 3 markebol,

i Symianæse i markebot - gitt av Tj ostolt paa Rumanæs

En seinere hånd har tilføyd:

i Uppsalum ½ laup land.

en etter statliolder Powil Huitfeldz stiftsbok av 1575 var kirken kun eier av: 1 tn. i Nedre Lunde, 8 meller i Moen Ødegård i Sauherad, 1 melle i SannerhoIt, 3 tn. i Nordre Jøntvet, Helgen, 1 tn. i Simonnes i Heddal og 1 melle i Opsal.

om en ser, er ikke mindre enn parter i 4 eiendommer tapt for kirken. Og dette i 3 som synes nå helt forsvunne gårder, nemlig Prestrudin, Gunhildorud og Fitiarnork.

tter Fredrik IV's skjøte på kirken til Peder Alstrup av 3. januar 1724 hadde kirkegodset auka med ½ melle i Østre Romnes.

nder restaureringa sommeren 1921 oppdaga en at korets langvegger var dekorert, men da overkalka. Kalken ble fjerna på en flate av ca. 10 m2 størrelse, og der kom fram vakre kalkmalerier i sort og rødt. Der var en veggfrise rundt koret, en meter brei. Denne draperimaling er meget sjelden i vårt land. Restaureringskonsulent Erdmann mener at arbeidet er utført mellom årene 1450-60.

orets hvelv er dekt med skymaling fra en seinere tid.

irken synes omkring året 1700 å være forholdsvis meget godt utstyrt. - Der bodde velstilte embetsmenn på Romnesgårdene i de tider. Og noen av dem hadde interesse av å utsmykke sin lille murkirke. Den var i 1732 eier av en smukk utskåret og malt altertavle og en prekestol i samme stil (barokk). Begge deler er foræringer fra futen Hereules Weier og fra den tid, han bodde på Vestre Romnes. På foten av altertavla er malt 1700, og den framstiller korsfestelsen med de to Mariaer under korset. Figurene er godt utskåret og perspektivet omtrent riktig. Prekestolen er mindre skåret, vesentlig malt, og de fire evangelister er her kunstnerisk framstilt. Disse sjeldne kirkeverdier er den dag i dag på sin plass.

tter presten Stabels opptegnelse i 1732 eide også kirken et grønt alterklede, kanta med rød taft og en alterduk med gammel bredd point de Paris utenom. Disse gjenstander var i 1720 forært av oberstløitnant Jacob von Halten. Videre: En gammel rød damaskes messehagel med påbrodert kors av silke og kanta med gullgalun. En nesten ubrukelig messeskjorte. Noen levninger av en eldgammel hagel og en alterduk. Kalk og disk av forgylt sølv veide 26½ lodd. To store messingstaker til vokslys. De er fremdeles tilstede og bærer innskriften MARGRETHA PAVLSDOTTER, TAGE ERICKSØN. To mindre do. til talglys, også nå tilstede. Ei god låsekiste med 3 band over lokket og 2 på sidene, men intet under bunnen. I denne ble kirkens lys og ornamenter oppbevart. En salmebok av 1669. En gammel alterbok av 1564. To små kirkeklokker, som da hang i en liten reisning midt på langskipets tak.

irken hadde, og har lukte stolrader. Hver gård hadde hevd på sin stol. Dette var en meget gammel tradisjon. I koret var prekestolen og like overfor den klokkerstolen. Om den lukte gitterstol sto der i 1732, eller den er av nyere datum, er ikke nedtegnet.

nder kirkens golv er der i 1773 ført opp en murt gravkjeller av kammerråd Andreas Rougtvedt. Her lot han dette år gravsette sin hustru Mana f. Hinmarck, samt 2 barn, som døde straks før. Da han selv døde i 1814 var det forbudt å hensette lik i slike kirkekjellere. -

et samme inventar som omtalt i 1732 oppføres også i 1778. Men kirken har fått i tillegg et nytt rødt alterklede med gullgaluner, og dessuten nevnes et messing døpefat. (Ennå i bruk.)

v kirketilsynets innberetning i 1840 får en et bilde av kirken såvel utvendig som innvendig. Kirken hadde nå fått klokketårn av bindingsverk, bordkledd og umalt. Skruvet, hvor barselskonene oppholdt seg til presten henta dem, mangla himling. Skruvets vegger slutta mindre godt til kirken, så der var trekk. Man gikk fra galleriet opp i tårnet på stiger. Golvet under klokkene besto av løse bord. Inne i kirken var der reparert med innfelte nye stykker i stolene. Dette stakk så av at det ble framholdt at disse måtte oljemales. Fargen burde være i stil med den gamle maling.

1864 ble det bestemt at Romnes, Sannes og Valebø skulle sokne til Holla nye hovedkirke, og Romnes kirke skulle nedlegges. Begravelsesplassen har dog vært fortsatt nytta av Romnes og Sannes. Dens størrelse etter oppmåling i 1840 var 2948 kvadrat alner.

er framkom ofte klager over at kirken ble nedlagt og ønsker om at den igjen kunne tas i bruk.

ette ønske ble framholdt for sokneprest Heyerdahl straks etter at han kom til Holla (1918). Soknepresten satte seg i forbindelse med Kirkedepartementet og fikk utvirka at kirken - etter restaurasjon ved sakkyndig hjelp - igjen kunne tas i bruk med 6 ordinære gudstjenester i året. Kirkeeieren, kammerherre Cato Aall, hadde gitt sitt samtykke og vist sin interesse i samme retning.

ed et møte på Sannes skole viste det seg å være stor stemning for å få kirken istandsatt så den kunne brukes. Og der ble på stedet av interesserte i Sannes- og Romnesbygda tegnet ca. 2000 kr. Restaurasjonskomiteen ble Cato Aall, Halvor L. Skogen, Karl 0. Romnes og Ole Kr. Romnes, den siste som formann. Kommunen og Holla sparebank bevilga 3800 kr., og Aall påtok seg resten av utgiftene, som kom på vel 10 000 kroner.

rbeidet ble utført sommeren 1921 under arkitekt Børves kyndige ledelse.

irkens tårn er nå rødmalt, og dens indre treverk holdt i en stilfull, gråblå farge. Det kunstnerisk utførte arbeid i stein, især ved de to portaler, er nå mere framhevet enn øØr.

irken ble ferdig, så den igjen kunne bli tatt i bruk ved festgudstjenste den 26. september 1921. Sogneprest Heyerdahl forrettet, og prost Jervell prekte.

Kammerherre Aall ga det sistnevnte år et legat - stort 20 000 kroner - til kirken. Rentene av dette er bestemt til å nyttes til vedlikehold av den og familien Aalls begravelsesplass. Denne ligger under de kjempestore bjørker - sett fra kirken i retning mot Norsjø.

idere har Aall gitt et orgel til kirken, og i 1922 to lysekroner og 5 veggarmer av messing til kirkens elektriske opplysning.

. Legatet er oprettet ved kammerherre Cato Aalls gavebrev av 10. febr 1919.

. Ved dette gavebrev er der skjenket 10000 kr. til grunnfond for et legat til vedlikehold av Romnes kirke i Holla og slekten Aalls begravelsesplass ved samme kirke. Derimot ikke til den almindelige kirkegård.

. Grunnfondet skal ved oplegning av minst halvparten av de årlige renter forøkes til 15 000 kr. og skal deretter hvert år tilegges grunn-fondet 1/i0, av de årlige renter. Det engang oplagte grunnfond skal være uangripelig og kun de siste års renter med forannevnte innskrenkninger kan anvendes i legatets øiemed.

Grunnfondet anbringes således som for offentlige stiftelsers midler bestemt likesom dets regnskapsvesen skal være undergitt den for sådanne stiftelser til enhver tid anordnede kontroll.

. Legatet bestyres og de etter foregående paragraf disponible renters anvendelse i legatets øiemed bestemmes av eieren av Ulefoss, så lenge han dertil er villig og det enten er legatstifteren eller noen av hans slekt, der er eier av Ulefoss.

Dog må intet foretas med kirken, som i noen måte forandrer dens utseende utvendig eller innvendig uten efter samråd med statens antikvariske myndigheter.

Hvis Ulefoss går ut av siekten Aall eller den av slekten, som er eier ikke ønsker å være bestyrer av legatet, skal dette hverv gå over til statens antikvariske myndigheter i forening med sognepresten i Holla.

. Det skal til enhver tid fortrinsvis iagttaes at slekten Aalls begrayelsesplass holdes pent og ordentlig vedlike og være forsynet med et passende rekkverk til innhengning av plassen. De enkelte graver skal være forsynt med tydelige navner, så det alltid kan sees hvem der er begravet i hver enkelt grav.

. Eiendomsretten såvel til kirken som til begravelsespiassen forblir hos eieren av Ulefoss, så lenge dette er legatifteren eller noen av hans slekt. Skulde Ulefoss gå ut av legatstifterens slekt, tilfaller kirken statens antikvariske myndigheter. For legatstifteren og hans efterkominere der bærer eller har båret slektsnavnet Aall og deres ektefeller, skal kirken altid kunne brukes som gravkappel under begravelser likesom deres lik kan begraves i slektens begravelsesplass eller urner med deres aske i innsettes i kirken.

Dette siste må kun skje etter samråd med statens antikvariske myndigheter om arangementet herfor. Sådan rett skal ikke kunne tilståes andre.

. Kirken bør holdes forsvarlig assurert til enhver tid og kan assuransepremien utredes av legatets midler. Skulde kirken brenne, bør den restaureres, hvis dette med rimelighet kan gjøres. I motsatt fall anvendes assurancesummen til opførelse av et gravkapell eller annet kapell på samme sted.

Hvis kirken og slekten Aalls begravelsesplass skulde gå tilgrunne, skal legatet utbetales legatstifterens arvinger efter loven.

Teksten er hentet fra Holla II:

"Opplæring, kirke- og skolestell"

av Simon Ytterbøe.